Spente førkrigstider

Allerede rundt midten av 30-tallet var det spent ute i Europa. Tyskland representerte det sterkeste urosenteret da Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten og gjennomførte kraftig militæropprustning samt innføring av allmenn verneplikt. Dette påvirket lille Norge – langt oppe i nord med sitt ”brukne gevær”. Også Tromsø fikk merke uroen.

I desember 1934 gikk det ut brev fra Forsyningskorpset til landets politimestere om rekvirering av biler i tilfelle mobilisering i 1935. ”I henhold til lov av 24. juni 1927 om forandring i lov om militære rekvisisjoner i krigstilfelle av 27. juli 1896, sendes vedlagt rekvisisjoner på de biler hjemmehørende i politidistriktet som i tilfelle mobilisering i 1935 skal fremstilles ved skjønnskommisjon nr. 29 på Hurtigrutekaien Tromsø.”

Følgende av Tromsøs bileiere var satt opp med sine biler:

X-178 Chevrolet last Sandnæs Gårdsbruk

X-3006 Chevrolet last J. Wickstrøm

X-3008 Chevrolet last Charles Christiansen

X-3019 Ford last W. Holmboe, kullhandel

X-3025 Chevrolet pbil Harry Larsen

X-3026 Chevrolet last L. Macks Ølbryggeri

X-3062 Volvo last Erling Eilertsen

X-3075 DeSoto pbil John Brandt

X-3092 Ford last W. Holmboe, kullhandel

X-3104 Willys last Gunnar Paulsen

X-3115 Ford pbil Alf Håland

X-3132 Ford pbil Erling Isvell Pettersen

X-3136 Ford last Laurin Larsen

X-3153 Chevrolet last Sverre Johansen

X-3166 Chevrolet last O. Mustad & Søn v/Arth. Mack

X-3169 Chevrolet last Wilhelm Lochert

X-3173 Austin last H. Mydland & Co. AS

X-3175 Ford last Oscar Haldorsen

X-3185 Volvo last Tromsø kommune

X-3188 Ford last Tromsø Margarinfabrikk

Krigsfaren økte, og i september 1939 marsjerte tyskerne inn i Polen. Noen dager senere erklærte Frankrike og England krig mot Tyskland. Den andre verdenskrig var i gang. Samme høst satte det norske forsvar opp nøytraliseringsvakt, som betydde at militært personell ble oppsatt som egne enheter for å beskytte landets grenser og dermed landets nøytralitet. Et større antall lastebiler og personbiler ble rekvirert av forsvaret til nøytraliseringsvakt, og mange bileiere ble fri for bil.

Dette året merket ikke bare den vanlige bilist, men også yrkesbilistene at trangere tider var på vei. Bensinrasjonering ble innført, med de problemer dette medførte – spesielt for busselskapene og lastebileierne. Forsyningsdepartementet gjorde tiltak for å bygge opp kriselagre av drivstoff, deler og rekvisita for tre til fire års forbruk. I Tromsø by måtte man kartlegge bensinbeholdningene for å få en oversikt hvor lenge lagrene kunne holde, og samtidig vite hvor meget man måtte fylle av drivstoff.

På de fleste områder fikk krigshandlingene betydelige innvirkninger også før landet ble trukket inn i krigen. Innenfor næringslivet var det vel ingen annen enkelt bransje som sterkere og lengre ble rammet enn bilbransjen. Det skulle gå over 20 år før man fikk tilnærmet normale forhold innenfor denne bransjen.

Okkupasjonen i 1940
De tyske okkupantene hadde et sterkt behov for verkstedtjenester til sine topp moderne kjøretøy – mange av svært spesiell utforming til bestemte formål. I tillegg til sine egne kjøretøy, gikk norske og tyske myndigheter tidlig i gang med å rekvirere biler til tjenestebruk. Biler av høy standard ble ofte overlatt høyere tyske offiserer.

Planleggingen i forkant av okkupasjonen må ha vært meget grundig fra tyskernes side, for kunnskapen om motor- og bilverkstedene i Tromsø og omegn var stor.

Med få unntak ble alle verkstedene i Tromsø rekvirert, og i de fleste tilfellene satte tyskerne inn sine egne ledere, men de kunne også overta verkstedene totalt. Det skjedde blant annet med flyverkstedet på Skattøra flyhavn og Bilcos verksted på Rich. Withs plass 4. De bygde også egne verksteder – blant annet på Bardufoss og Skattøra – og bemannet disse både med norske, tyske og østerrikske mekanikere og ingeniører.

Verkstedene fikk etter hvert nok å gjøre, og de fikk betalt for arbeidet. Når rekvisisjonene og regningene stemte, betalte de tyske oppdragsgivere etter avtale, og verkstedene hadde sjelden tvilsomme utestående fordringer.

For bilforhandlerne ble okkupasjonstiden vanskelig. De fikk riktignok i begynnelsen av krigen solgt sine brukte og nye lagerbiler til okkupasjonsmakten eller til entreprenører som hadde betydelig med anleggsarbeid – samt til noen private – men i resten av okkupasjonstiden ble det ikke mange bilsalg.

De nordmenn som fikk beholde bilene sine, fikk ikke tilgang på bensin – i så fall måtte man skrive søknadsskjemaer i ”øst og vest”. Dessuten krevde disse skjemaene en så grundig begrunnelse, at kreativiteten ble satt på en virkelig hard prøve. Fikk man noen liter bensin, var det samme strevet om igjen med søknader – denne gang om kjøretillatelse. Man kan trygt si at privatbilistene stort sett var fraværende. De bilene som ikke ble rekvirerte, hadde eierne gjemt bort.

”Tusener lagrede biler i fare for å bli ødelagt,” skrev pressen i oktober 1941. ”Efter 9. april i fjor ble en hel del biler, særlig personbiler, satt inn i garasjene. Bensinsituasjonen tillot ikke kjøring i større utstrekning. Det gikk i første rekke ut over privatbilene og andre biler som det ikke var nødvendig å holde i gang av samfundsmessige grunner. Storparten av disse bilene har nu stått i garasjene halvannet år, og det er grunn til å frykte for at det er opstått eller vil opstå skader på motorer og vogner. Der trenges den største påpasselighet og omhyggelig stell hvis en vil bevare vognene noenlunde til den tid kommer at de på ny kan tas i bruk. De norske myndigheter har vært opmerksom på faren for ødeleggelse av de biler som ikke er i bruk, og veidirektoratet har nu vedtatt å ta affære for å bevare de 50–60 000 oplagte biler best mulig. Gjennem de lokale bilsakkyndige skal publikum rettledes om den beste måte å bevare bilen på, og om utbedring av allerede inntrådte skade. Store verdier står på spill. Der var pr. 31. desember 1939 ca. 120 000 motorkjøretøier i Norge, og en kan regne med at minst halvparten er i oplag. Disse 50–60 000 kjøretøier representerer idag en verdi av 300 til 400 miilioner kroner.”


 

 

 

Publisert 28.12.2006
Tips en venn!
   
 
Copyright © 2005 - Arne-Tinus Aune Austad